Bak kulissene: slik bygger vi en intervjuplan fra et blankt ark

Det første arket er alltid tomt

Når jeg underviser i research og gjesteforberedelse, begynner vi aldri med spørsmålene. Vi begynner med et blankt ark og tre overskrifter: tema, kilder og gjest. Deltakerne vil nesten alltid hoppe rett til å skrive spørsmål, fordi det føles som selve jobben. Jeg ber dem vente. Spørsmål som skrives før du forstår saken, blir sjelden bedre enn de du ville stilt på gaten.

I løpet av høsten har jeg sett det samme mønsteret i hver gruppe. Den som bruker de første førti minuttene på å kartlegge hva samtalen skal handle om, bruker mindre tid senere på å stryke spørsmål som ikke passer. Arket er altså ikke et skjema, men et sted å tenke høyt på papir, der ingenting er for lite til å skrives ned.

Å avgrense temaet før du leter etter kilder

Et tema som er for stort, gir et intervju som sprer seg. Vi øver derfor på å formulere temaet som ett spørsmål samtalen skal prøve å besvare, ikke som et stikkord. «Lokal ungdom og fritid» blir for eksempel til «Hva gjør at færre unge deltar i organiserte fritidstilbud i en mindre by?». Det siste kan du research.

Deretter skiller vi mellom det du må vite, det som er nyttig å vite og det som bare er interessant. Den tredje gruppen er den farligste, fordi den er morsom å lese og lett å la ta over. Vi markerer den med en strek i margen og bestemmer på forhånd at den bare brukes hvis samtalen selv åpner for det.

• Formuler temaet som ett spørsmål
• Skill mellom må vite, nyttig og interessant
• Skriv ned hva samtalen ikke skal handle om

Kilder: hvem sier hva, og hvor gammelt er det

Kildearbeidet gjør vi enkelt og systematisk. For hver påstand du tenker å ta med inn i samtalen, noterer du hvor den kommer fra, når den ble skrevet og om den er en opplysning, en tolkning eller en mening. Det tar noen minutter ekstra, men det redder deg den dagen gjesten sier «det stemmer ikke», og du faktisk vet hvor du har det fra.

Vi øver også på å lete etter motstemmen. Hvis alle kildene dine er enige, har du sannsynligvis ikke lett langt nok. En nøytral programleder trenger ikke mene noe om striden, men må kjenne begge sider godt nok til å stille spørsmål fra den ene uten å høres ut som den andre.

• Noter kilde, dato og type: opplysning, tolkning eller mening
• Finn minst én kilde som er uenig med de andre

Gjesten er et menneske, ikke et emne

Forberedelse til gjesten handler om mer enn en biografi. Vi ber deltakerne finne ut hva gjesten faktisk har sagt eller skrevet om temaet, og hva hun eller han trolig er vant til å bli spurt om. Svarer du på det gjesten har sagt hundre ganger, får du hundre-og-første versjon av det samme. Finn heller det som sjelden blir spurt om.

Vi øver også på selve forhåndskontakten: en kort, saklig melding om tema, varighet og format, uten å røpe spørsmålene ordrett. Målet er at gjesten føler seg trygg, ikke at hun får et manus. I øvelsene våre bruker vi konkrete gjestesituasjoner og arbeidsark, slik at du får trent på hele prosessen fra første kontakt til studiodøren.

• Les hva gjesten selv har sagt om temaet
• Finn spørsmålet gjesten sjelden får
• Send en kort, saklig forhåndsmelding

Planen: en rekkefølge, ikke et manus

Selve intervjuplanen får plass på én side. Øverst står samtalens spørsmål i én setning. Under står tre til fire blokker i en rekkefølge som gir mening for en lytter, hver med ett åpningsspørsmål og to eller tre mulige oppfølginger. Resten av arket er fritt, for notater du gjør underveis.

Jeg legger vekt på at planen skal kunne forlates. Den beste prøven er å la en medstudent stille deg et spørsmål som ikke står på arket, og se om du finner veien tilbake. Gjør du det uten å stivne, har du forberedt deg riktig. Stivner du, har du lært manuset utenat i stedet for saken.

• Én side, tre til fire blokker
• Ett åpningsspørsmål og to–tre oppfølginger per blokk
• Plass til notater underveis

Hva vi gjør med planen etterpå

Etter hver øvelse går vi gjennom planen sammen med det som faktisk skjedde. Hvilke blokker ble brukt, hvilke ble hoppet over, og hvorfor? Ofte viser det seg at den blokken deltakeren var mest stolt av, aldri kom til sin rett, mens et lite spørsmål helt nederst bar halve samtalen.

Slike gjennomganger gir oss mer enn noen teori. De viser hva som er forberedelse og hva som bare er trygghet på papir. Deltakerne tar med seg planen, ikke som fasit, men som en vane: neste gang begynner de igjen med det blanke arket og de tre overskriftene.