Bred research eller dyp research: hva passer før et studiointervju?

To måter å forberede seg på

Når du skal forberede et studiointervju, finnes det i praksis to hovedveier. Den første er bred research: du leser deg opp på hele temaet, noterer hovedlinjene, finner ut hvem gjesten er og hvilke saker hun eller han er kjent med. Den andre er dyp research: du velger ett lite hjørne av temaet og graver deg ned i kilder, tall og sammenhenger til du kan stille spørsmål som viser at du har forstått detaljene.

På pensumet vårt, i modulen Research og gjesteforberedelse, møter deltakerne begge variantene tidlig, og nesten alle har en naturlig favoritt. De som liker oversikt, blir lett værende i bred research. De som liker å nerde, forsvinner ned i detaljer og glemmer at intervjuet også har en lytter som ikke har lest det samme.

I denne artikkelen setter jeg de to tilnærmingene opp mot hverandre, slik vi gjør det i øvelsene våre. Jeg sier hva hver av dem gir deg, hva den koster i tid, og hvilken jeg selv anbefaler for deg som er nybegynner i et lite studio.

Bred research: styrker og svakheter

Bred research gir deg trygghet. Du vet hva temaet handler om, hvilke ord som brukes, og hvilke sider av saken som er omstridt. Det gjør at du sjelden blir sittende uten neste spørsmål, og at du kan følge gjesten dit samtalen faktisk går. For en programleder som skal moderere nøytralt, er denne oversikten en forutsetning: du må kjenne flere standpunkter for å gi plass til dem.

Svakheten er at spørsmålene lett blir allmenne. Hvis du bare har lest overskriftene, ender du med spørsmål som «Hva mener du om dette?», og de gir gjesten lov til å svare med det hun har sagt mange ganger før. Bred research tar også overraskende lang tid dersom du ikke setter en grense, fordi det alltid finnes en kilde til.

Vi anbefaler at deltakerne setter en tidsramme på forhånd, gjerne en til to timer for et korttidsintervju i øvelsene, og at de avslutter med en halv side som oppsummerer temaet med egne ord.

• Gir oversikt og trygghet i selve samtalen
• Passer når temaet er nytt for deg
• Risiko: allmenne spørsmål og for mye lesing

Dyp research: styrker og svakheter

Dyp research gir skarpere spørsmål. Når du har lest én rapport, én uttalelse eller én konkret hendelse nøye, kan du spørre om det som faktisk står der, og gjesten merker at du har gjort jobben. Det skaper respekt og gjør ofte at svarene blir mer presise og mindre innøvde. Oppfølgingsspørsmålene kommer også lettere, fordi du vet hva som mangler i svaret.

Faren er at du stikker av med et smalt hjørne og mister helheten. Lytteren trenger en vei inn i temaet, og hvis du bruker hele tiden på en detalj, sitter mange igjen uten å forstå hvorfor den spiller noen rolle. Dyp research kan også friste til å vise frem kunnskap i stedet for å lytte, og da slutter intervjuet å være en samtale.

I øvelsene ser vi dette tydelig når deltakere kommer med mange fakta, men ingen åpning der gjesten får fortelle på sin måte. Detaljene er gode, men de må ha en plass i en enkel plan.

• Gir presise spørsmål og tydelig forberedelse
• Passer når du kjenner temaet fra før
• Risiko: smal vinkel og mindre lytting

Hva sier erfaringen fra øvelsene?

I øvelsene våre i kurset har vi sammenlignet de to måtene. To deltakere får samme tema og samme tid. Den ene gjør bred research, den andre dyp. Etterpå ser vi opptakene sammen og skriver tilbakemelding på hvor spørsmålene kom fra.

Mønsteret er stabilt. Bred research gir en jevn og trygg start, men intervjuet mister fart midtveis fordi spørsmålene ikke bygger på hverandre. Dyp research gir en sterk midtdel, men åpningen blir ofte stiv, fordi deltakeren er så opptatt av detaljen at gjesten aldri får varmet seg opp.

De som kombinerer, kommer best ut, men ikke fordi de har brukt mer tid. De har brukt tiden annerledes: en kort bred runde først, og deretter en målrettet fordypning i to eller tre punkter de faktisk vil spørre om. Det er en liten forskjell i arbeidsmåte som gir en stor forskjell i samtalen.

Anbefalingen: først bredt, så smalt

Min anbefaling til deg som er nybegynner, er å starte bredt og avslutte smalt. Bruk omtrent to tredeler av tiden på å få oversikt: hva handler temaet om, hvem er gjesten, hvilke ulike syn finnes. Skriv et kort sammendrag uten å se på kildene. Det avslører raskt hva du egentlig har forstått.

Bruk den siste tredelen på å velge to eller tre punkter for fordypning. Velg dem fordi de kan gi gode oppfølgingsspørsmål, ikke fordi de er interessante for deg alene. Legg dem inn i intervjuplanen som støtte, ikke som manus. Planen din skal ha en åpning, noen hovedtemaer og en avslutning, og fordypningen hører hjemme under hovedtemaene.

Er du presset på tid, for eksempel i en øvelse med bare en time, velger du bred research og én enkelt fordypning. Er du godt kjent med temaet fra før, snur du forholdet. Poenget er at begge deler skal være med hver gang, i en rekkefølge som tjener samtalen.

• To tredeler på oversikt, en tredel på fordypning
• Skriv sammendraget uten å se på kildene
• Velg to eller tre fordypningspunkter, ikke flere

Slik tester du om forberedelsen holder

Før du går i studio, kan du gjøre en enkel test. Skriv ned de fem spørsmålene du tror kommer til å bære samtalen, og spør deg selv for hvert av dem: kunne hvem som helst ha stilt dette, eller bygger det på noe jeg har funnet? Hvis alle fem kunne vært stilt av hvem som helst, mangler du fordypning. Hvis alle fem handler om samme detalj, mangler du bredde.

Les deretter åpningsspørsmålet høyt. Det bør være åpent, enkelt og forståelig for en som ikke kan temaet. Dersom du må forklare begreper midt i spørsmålet, er det et tegn på at du har lest mer enn du har ryddet.

Til slutt: la en medstudent lese planen din og si hva hun tror intervjuet handler om. Misforstår hun, er planen uklar. Dette tar ti minutter og sparer deg for mange vanskelige sekunder foran kamera. Arbeidsarkene våre har en egen rute for nettopp denne testen.