Fra stiv i stemmen til rolig blikk: Idas møte med kameraet

Ida kom med én bekymring

Ida er student og hadde meldt seg på fordi hun ville prøve seg som programleder på et studentmedium. Hun hadde lest mye om intervjuer og følte seg trygg på spørsmålene, men sa ved første samtale at hun frøs så snart det røde lyset kom på. Stemmen ble høy og tynn, og blikket gled til siden.

Jeg tok imot henne som hovedinstruktør, og vi ble enige om å ikke jobbe med alt på en gang. Det er en vanlig feil blant nybegynnere å ville rette stemme, hender, blikk og tempo i samme opptak. Da blir ingenting bedre, og deltakeren sitter igjen med følelsen av å gjøre alt galt.

Vi startet derfor med en enkel observasjon: hva skjer i kroppen de første ti sekundene av et opptak? Ida svarte ærlig at hun holdt pusten og hevet skuldrene. Det ble utgangspunktet for alt vi gjorde videre.

Korte økter i stedet for lange opptak

Programlederens kommunikasjon trenes hos oss gjennom korte øvelser med tilbakemelding. For Ida betydde det opptak på rundt ett minutt, der hun leste en kort tekst eller presenterte en gjest med noen få linjer. Etter hvert opptak så vi klippet sammen og snakket om ett enkelt punkt.

Fordelen med korte økter er at feil ikke rekker å feste seg. Ett minutt er nok til å se om blikket holder, om tempoet løper av gårde, og om stemmen synker mot slutten av setningene. Det er også lite nok til at man tør å ta det om igjen med en gang.

Ida fortalte senere at det var denne rytmen som gjorde det mulig å fortsette. Hun slapp å føle at hver økt var en prøve hun kunne stryke på, og begynte å se øvelsene som verksted heller enn eksamen.

• Ett minutt per opptak, ett punkt per tilbakemelding
• Samme tekst leses flere ganger med små endringer
• Hun så opptaket sammen med instruktøren før neste forsøk

Stemmen: pust før ord

Det første vi rettet på var pusten, ikke stemmen i seg selv. Når Ida pustet ut og tok en rolig innpust før første setning, falt tonen av seg selv. Vi øvde på å legge små pauser etter hver tanke, slik at hun hadde tid til å fylle på luft.

Marit Solheim, som underviser i kommunikasjon foran kamera hos oss, har ofte påpekt at tempo er det første som forsvinner under nervøsitet. Ida snakket raskt fordi stillhet føltes som feil. Vi øvde derfor på å telle til to i hodet mellom avsnittene og så på opptaket hvor lite det faktisk merkes.

Etter noen uker hørte hun selv forskjellen. Stemmen var ikke blitt annerledes, men den hadde fått plass. Hun sa at det var første gang hun hørte seg selv uten å ville skru av lyden.

Blikket mot linsen

Det vanskeligste for Ida var blikket. Å se rett inn i en liten sort sirkel føles unaturlig, og hun lette hele tiden etter noen å snakke til. Vi løste det ved å sette et lite bilde av et rolig, ukjent ansikt klistret like ved linsen, og be henne fortelle noe til den personen.

Metoden er enkel, men den fungerer fordi den gir blikket et mål. Etter hvert kunne bildet tas bort, og hun beholdt følelsen av å snakke til én lytter, ikke til et apparat. Vi øvde også på å se ned i notatene og tilbake igjen uten at det ble et rykk.

Hun lærte at det er lov å se bort et øyeblikk, så lenge man vender tilbake med ro. Seerne oppfatter det som tenkning, ikke usikkerhet, så lenge bevegelsen er jevn.

• Et lite ansiktsbilde ved linsen som mål for blikket
• Rolig overgang mellom notater og kamera
• Ett punkt i blikket per setning

Kroppsspråk uten å spille teater

Etter stemmen og blikket tok vi hendene og skuldrene. Ida hadde en vane med å gripe tak i papirene så hardt at knokene ble hvite. Vi lot henne i stedet legge hendene løst på bordet og bruke dem bare når en tanke krevde det.

Målet er aldri å lære seg stive grep, men å fjerne det som distraherer. Torbjørn Vik, som veileder i studioarbeid, minner deltakerne om at kameraet forstørrer små bevegelser. En skulder som løftes, ser ut som et kast på skjermen.

Ida ble overrasket over hvor lite som skulle til. Når skuldrene fikk sitte lavt og ryggen var rak uten å være anspent, endret hele fremtoningen seg uten at hun føltes mer spilt. Hun sa at det var lettere å være seg selv når kroppen ikke jobbet mot henne.

Hva som sitter igjen etter noen uker

Ida er ikke blitt en ferdig programleder, og det har aldri vært poenget. Hun har fått et verktøy: en kort rutine hun går gjennom før hvert opptak, med pust, hender, blikkpunkt og første setning. Rutinen tar under ett minutt og gjør at hun starter rolig.

Jeg lover ingen jobb i media og ingen bestemt utvikling, for slikt avhenger av hvor mye man øver og hva man ønsker. Det jeg kan si, er at små, gjentatte øvelser med ærlig tilbakemelding gir en merkbar forskjell for de fleste som tør å se seg selv på skjermen.

Ida bruker i dag rutinen når hun leder samtaler i studentmiljøet. Hun sier at den røde lampen fortsatt gir et lite stikk, men at hun nå vet hva hun skal gjøre med det.

• En fast, kort oppvarming før opptak
• Tilbakemelding på ett punkt om gangen
• Øvelse fremfor mål om perfekte opptak