Hvorfor åpningen avgjør resten av samtalen
De første tretti sekundene av et intervju setter tonen for alt som kommer etterpå. Gjesten kjenner raskt om hun blir tatt imot med interesse, eller om hun skal gjennom en liste. Når jeg underviser, ser jeg ofte at nybegynnere legger mest arbeid i det vanskeligste spørsmålet, og nesten ingen i det første. Det er snudd på hodet. Åpningen skal ikke imponere, den skal få gjesten til å snakke åpent og gi deg noe å lytte til.
Et godt utgangspunkt er å tenke at åpningen har én jobb: å gi gjesten en lett vei inn i temaet. Da slipper nervene taket, og stemmen finner sitt tempo. Du som leder samtalen får samtidig tid til å stille deg inn, høre hvordan gjesten formulerer seg og hvilke ord hun selv velger. Dem kan du bygge videre på i oppfølgingen.
Tre typer åpningsspørsmål du kan øve på
Den første typen er det konkrete bildespørsmålet, for eksempel «Hvordan så en vanlig dag ut da du begynte med dette?». Det ber om en scene, ikke en mening, og scener er lette å fortelle. Den andre typen er veivalget: «Hva fikk deg til å velge akkurat dette?». Det gir gjesten rom til å forklare motivasjonen sin uten å bli satt på dagen.
Den tredje typen er rammespørsmålet, som avgrenser samtalen: «Hva vil du at lytterne skal sitte igjen med?». Det passer når gjesten har et tydelig budskap. Uansett type bør spørsmålet være kort, ha ett tema og være åpent. Hvis du må trekke pusten midt i setningen, er det for langt. Skriv gjerne tre alternativer på arket ditt og velg det som høres mest naturlig ut når du sier det høyt.
- Bildespørsmål ber om en konkret scene
- Veivalg-spørsmål viser motivasjon
- Rammespørsmål avgrenser temaet
- Hold spørsmålet kort og med ett tema
Å lytte aktivt mens gjesten svarer
Aktiv lytting betyr at du faktisk hører svaret, ikke bare venter på neste punkt i planen. Det høres selvsagt ut, men i et studio med kamera, lys og klokke er det lett å falle tilbake på manuset. Prøv å ha blikket på gjesten, ikke på arket, og la hodet bekrefte at du følger med. Små nikk og et rolig ansikt gir gjesten trygghet til å fortsette.
Noter ord, ikke hele setninger. Når gjesten sier noe uventet, skriv det ene ordet som stakk seg ut: «tilfeldig», «redd», «ansvar». Disse ordene er råmaterialet til oppfølgingen. I øvelsene våre gjør deltakerne dette parvis: den ene forteller i to minutter, den andre noterer tre ord og stiller kun spørsmål som bygger på dem. Det er overraskende vanskelig første gang, og overraskende nyttig.
Oppfølgingsspørsmål som utdyper i stedet for å avbryte
Et oppfølgingsspørsmål er godt når det viser at du har hørt etter og ber om mer av det gjesten allerede har sagt. «Du sa at det var tilfeldig. Hva mener du med det?» er et eksempel. Det tar gjestens eget ord på alvor og åpner for en dypere forklaring. Unngå oppfølginger som sneier innom nye temaer, for da mister gjesten tråden og du mister poenget.
Bruk korte forespørsler som «hvordan da?», «kan du gi et eksempel?» og «hva skjedde så?». De er enkle, nøytrale og fungerer nesten alltid. Vær også villig til å la stillheten stå i to sekunder etter et svar. Mange gjester fyller den med akkurat det du hadde lyst til å spørre om. Husk at oppfølging ikke er en kontroll av gjesten, men en invitasjon til å utdype det hun selv har valgt å si.
- Ta gjestens eget ord og be om mer
- Bruk «hvordan da?» og «kan du gi et eksempel?»
- La stillheten stå i to sekunder
Vanlige snubletråder når du øver
Den vanligste feilen er å stille to spørsmål i ett. Gjesten svarer på det siste, og det første forsvinner. Den nest vanligste er å stille ledende spørsmål som allerede inneholder svaret, for eksempel «Er det ikke slik at dette var urettferdig?». I en nøytral rolle vil du ikke legge ord i munnen på noen, og slike spørsmål gjør det vanskelig for gjesten å svare ærlig.
Den tredje snubletråden er å hoppe videre for fort. Har du planlagt åtte spørsmål, føles det som en plikt å komme gjennom alle åtte. Men en samtale med fem godt fulgte spørsmål er bedre enn åtte halvferdige. Gå gjennom opptaket etterpå og tell hvor mange ganger du avbrøt, og hvor mange ganger du fulgte opp gjestens eget ord. Tallene alene gir deg en tydelig retning for neste øvelse.
- Ett spørsmål om gangen
- Unngå ledende formuleringer
- Planen er et støttehjul, ikke et skjema
En øvelse du kan gjøre alene denne uken
Finn en venn eller et familiemedlem som vil fortelle om noe de har lært nylig. Sett telefonen på stativ og ta opp fem minutter. Åpne med ett bilde- eller veivalg-spørsmål, og begrens deg deretter til oppfølgingsspørsmål bygget på ord den andre selv bruker. Ikke bruk mer enn tre forberedte spørsmål.
Se opptaket med lyden på og stopp hver gang du stilte et spørsmål. Spør deg selv: kom dette fra det hun sa, eller fra arket mitt? Marker de to typene med hver sin farge på et enkelt skjema. Gjenta øvelsen etter noen dager med en ny person. De fleste merker at andelen oppfølginger som bygger på gjestens ord stiger raskt, og at samtalen får mer ro uten at du gjør noe dramatisk annerledes.
- Fem minutter opptak, maks tre forberedte spørsmål
- Merk spørsmål som kom fra gjesten eller fra arket
Et godt intervju begynner med et enkelt, åpent spørsmål og vokser gjennom oppfølginger som bygger på gjestens egne ord. Du trenger ikke en lang liste, bare oppmerksomhet og tålmodighet. Øv på åpningen høyt, lytt etter ordene som stikker seg ut, og la stillheten gjøre noe av jobben for deg. Med noen få korte opptak i uken blir dette en vane som holder, også når kameraet står på.